De fleste norske byer - Tønsberg iberegnet - er knyttet til sjøen/havet. Lenge var havnen byens livsnerve. Det var hit smågutter søkte når de drømte seg ut på det åpne hav og til fremmede kyster. Det var her arbeidsløse, voksne menn kunne få nytt arbeid. Det var her man kunne innhente nyheter fra den vide verden. Det var også her man best kunne kjøpe og selge - og kanskje bli rik.

Det som mer enn noe annet preget havnemiljøet, var rekken av sjøboder. For sjømannen som stevnet inn mot Tønsberg, var det den taggede kjeden av nokså like sjøbod-gavler som lenge dannet grunnlinjen i byen. I bagrunnen lenger opp kneiset kirker og andre monumentalbygg.

Vi må kunne tro at sjøboder og naust også historisk sett danner basis for den bybebyggelse som utviklet seg ved Slottsfjellets fot en gang på overgangen til historisk tid. Kjøpmenn fra fjern og nær søkte sammen i denne gode havn som Tønsberg-fjordens innerste del danner. Her kunne man bytte varer i fred for fiender og havsprøyt. Utenlandske luksusvarer som krydder, smykker og fine våpen gikk mot norske spesialiteter som skinnfeller, jaktfalker, kleber- og brynestein. I tillegg skiftet kanskje en og annen trell eier her.

Behovet for et trygt tilholdssted på land hvor varer kunne lagres og skip overhales og utrustes, må tidlig ha meldt seg. Det var ikke alltid lett for bønder og spesialiserte kjøpmenn å komme i kontakt direkte. Forholdene skulle derfor ligge vel til rette for stasjonære mellom-menn med godt utbygde bryggeanlegg.

Den eldste, bevarte skildringen av Tønsberg viser da også at bryggene preget byen allerede på 1100-tallet. Det står: "selve byen er bygget langs strandkanten og har en rekke brygger for skuter som kommer inn". Denne opplysningen er bekreftet av senere års arkeologiske utgravninger. Gjennom disse kan vi også fastslå at det på bryggene lå lagerhus - der altså varer trygt kunne oppbevares før de ble sendt videre i en eller annen retning.

Gjennom skriftlige kilder hører man direkte om sjøboder i Tønsberg for første gang i Magnus Lagabøtes landslov fra 1270-årene. Her er til gjengjeld "bryggiu budir" innarbeidet som et velkjent og gammelt begrep.

Disse bryggene lå på strekningen fra Kongsgården (like nord/vest for nåværende domkirke) og ned til St. Olavs Kloster. Her, i ytterkanten i syd, lå den såkalte Farkarlebrygga. Hvor mange sjøboder det til sammen var, og hvor tett de lå, kjenner vi ikke eksakt. Utgravningene i Nedre Langgate i 1976 viser at iallfall utfor de sentrale byområder lå sjøbodene vegg i vegg (eller rettere: med dråpefall imellom) – gjennombrutt av en og annen "allmenning" eller "veit".

I høymiddelalderen dannet disse sjøbodene den ytterste delen av lange, sammenhengende huslenger som gjerne hadde den andre gavlen mot "stræti" (- den gaten oppi byen som gikk parallelt med bryggene, og hvis arvtager i dag heter Storgaten). Foruten sjøbod bestod en slik gård av verksteder, fjøs, stall, høyloft, steinhus, bolig og skjenkestue. To slike huslenger lå gjerne mot hverandre og dannet tilsammen en dobbeltgård.

Hvordan en middelaldersk sjøbod i Tønsberg i detalj så ut, vet vi ikke. Det er mulig at den delvis hvilte på pæler og laftede kar og stakk ut i havnebassenget. Det er videre mulig at noen var bygd i minst to etasjer (begrepet "sjóvar-lopt" - dvs. sjøloft - er kjent i samtidskilder fra norske middelalderbyer). En slik bygning hadde nok da svalganger langs øvre etasje. Plassen foran den nederste etasjen var egnet bl.a. til lasting og lossing av skip.

* Det er nærliggende å jevnføre en slik middelaldersk sjøbod med bevarte middelalderloft fra norske innlandsbygder. Utformingen må på mange måter være identisk. Som oppbevaringssted for 1øst gods hadde de selvfø1gelig også funksjonelle fellestrekk. Den kjente arkitekt og kunsthistoriker Johan Meyer har slående sagt: "Sjøbodene i våre gamle byer er jo intet annet enn landsbygdens loftsbygninger, som er anbrakt med gavlen mot havnen". Denne måten å bygge forrådshus på har nok bredt seg fra byen til landsbygda og ikke omvendt.

Noen sjøboder lå muligens oppe på regulære brygger. Sammenhengende gang- og kjørevei langs kaifrontene var det ikke. Fra de middelalderske bylovene ser en at lovgiverne dog tilstrebet en standardisering når det gjaldt bryggehøyde og bryggebredde. Bestemmelser om selve sjøbodenes form og konstruksjon kjenner vi ikke.

Om den videre utvikling av bryggebebyggelsen gis det lenge svært få opplysninger. P.g.a. manglende mudringsarbeider, langsom landhevning og oppfylling må kaifronten gradvis ha forflyttet seg utover i havnebassenget. En tidvis fornyelse av bryggebebyggelsen har derfor vært nødvendig. Fornyelse har også blitt fremtvunget av hyppige branner og av pælemarken.

I 1øpet av senmiddelalderen skjedde ting som i enda større grad fikk negative følger for havnemiljøet i Tønsberg.

For det første ble tømmer og plank etterhvert de dominerende eksportartikler fra Østlandsområdet. For de varer som høymiddelalderkildene nevner (korn, malt, fisk, bønner, erter og skinn), var sjøbodene en naturlig lagerplass. De nye artiklene krevde først og fremst store, ubebygde tomter nær bryggene.

For det andre var Tønsberg i det hele tatt lite egnet som utskipningssted for trelast. Ingen av de store fløtningselvene munner ut i byens nære omegn. Tilgangen på tømmer var derfor begrenset, og det var meget arbeidskrevende å få brakt trelasten frem til bryggene. Trelast-eksportørene søkte helst havner som Skien og Drammen.

Og for det tredje kom all slags handel mer og mer over i utlendingers hender. De viste ikke alltid samme interesse for å etablere seg fast i en utskipningshavn i Østlandsområdet slik som en kjøpmannsstand utgått fra lokalbefolkningen muligens ville ha vist.

Dette sammen med generelle nedgangstendenser i tiden må ha gitt resultater som har vært nokså katastrofale for havnebebyggelsen i Tønsberg. Bybrannen i 1536 setter derfor et foreløpig og naturlig punktum.


Bryggebebyggelsen 1875 (foto: Th. Larsen)

Vi gjør nå - av plasshensyn - et langt sprang fremover i tid. Vi skuer utover Tønsbergs havnekvarterer ca. 1750 gjennom kapellanen Jens Müllers briller. Det er igjen et pulserende liv. Senmiddelalderens nedgang er godt og vel overvunnet.

Likevel skiller det nye bryggemiljøet seg på vesentlige punkter ut fra høymiddelalderens. Müller nevner 24 "Søe- og Pak-"boder og forteller - vel nokså overflødig - at de ligger på stranden og at de hviler på "Bollverker". Nå er det imidlertid nærmest slutt på dobbeltgård-systemet der sjøbodene inngår som en del av et omfattende, sammenhengende huskompleks. Husene er blitt mer spesialiserte. Sjøbodenes umiddelbare kontakt med mange av de andre spesiallokalene i byen er i ferd med å bli brutt. Eieren av boden bor gjerne i et eget bolighus lenger opp på eiendommen. Sjøbod-miljøet blir derfor mer rendyrket - det er i større grad enn tidligere ensidig knyttet til fjorden, øyene og havet. Den nye Nedre Langgate, som ligger i det middelalderske bryggeområdet, skapte dessuten et nokså markert skille mot andre bydeler.

Dette miljøet beholdt mange karakteristiske trekk i de følgende 200 år. Hva var det så som foregikk her? Hvilke samfunnsbehov skulle et slikt "moderne" bryggeanlegg dekke?

Nokså skjematisk kan en si at bryggeanlegget lenge fungerte som en lokal sentral for eksport og import, som et lagringssted for engros-varer og varer beregnet på detaljomsetning i det nære distrikt. Bryggene var sentrum for personbefordring - helst lokal, men ved bryggene kunne man også skaffe seg skipsleilighet langt av sted. Bryggene fungerte videre som base for en rekke fiskebåter, frakteskuter og koffardi-skip for fart i fjerne farvann. Bryggeanlegget var dessuten det naturlige kontaktsted for folk fra byen, tilreisende bønder, fiskere og fantefolk, og ikke minst for utlendinger - sjøfolk og handelsmenn - som søkte kontakt med nordmenn. På og ved bryggene foregikk det også en ikke liten detaljhandel direkte; dette gjaldt især fiskevarer.

Vi ser på den utadrettede handelsvirksomhet først. I de gylne tider etter Jens Müller og frem mot Napoleons-krigene fungerte Tønsberg havn mye som transitt-sted. Tønsberg-borgerne kjøpte hjem kolonialvarer, vin og salt (finere salt enn det som etterhvert ble produsert på Vallø) fra Frankrike. Fra Amsterdam kjøpte de fin hollandsk mur- og taksten og sement. I England var det mye å hente - eksempelvis tekstiler. Alt dette ble fortollet, og for en stor del lagret og omlastet ved bryggene og sendt videre til andre norske byer og til Danmark. I Danmark ble det kjøpt opp korn, malt og matvarer og brennevin, og dette brakte de med seg til Tønsberg, delvis for videre-forsendelse til andre norske byer. Tønsberg-borgerne hadde viktige handelspartnere i Larvik (som hadde jern og tobakk å tilby), i Arendal (hvor det også ble hentet tobakk) og Christiania (eller rettere Slependen hvor det ble hentet kalk). Som man vil forstå av disse spredte eksemplene var det et rikt utvalg av varer, og varer for enhver smak som ca. 1800 ble lagret på den 4000 kvadratmeters pakkhusflate i Tønsberg.

For handelen skapte Napoleons-krigene alvorlige tilbakeslag. Dette tok det lang tid å kjempe seg igjennom. Ytterligere kompliserende for Tønsbergborgerne var det at de tradisjonelt nære kontaktene byen hadde hatt med moderlandet Danmark mistet mye av sin betydning med den svensk-norske unionen av 1814. Det skulle likevel vise seg at handelen fra Tønsberg på Danmark ikke kom til å stagnere.

Jens Kraft klager dog i sterke ordelag over Tønsbergs reduserte posisjon som handelssted i 1822. Han hevder f.eks. at utførselen av trelast fra Tønsberg tolldistrikt er mindre enn for noe annet tolldistrikt øst for Lindesnes. Det som ruvet mest av eksportartiklene fra Tønsbergs omegn, ble dessuten produsert på og utskipet fra Vallø - nemlig salt og teglsten. Import-artikler kom derimot fortsatt til Tønsberg og ble lagret i sjøboder. Fremdeles ruver varer som korn, brennevin, vin, tobakksblad mest på listene. Også sukker og kaffe har nå blitt betydelige innførselsvarer.

Til tross for nedgangen ser det - ut til at sjøbod-bebyggelsen holdt seg ganske konstant. På et kart over Tønsberg havn fra 1833 er det avmerket 29 sjøboder i det tradisjonelle brygge-området. Det er to sjøboder mindre enn i 1803 og altså fem flere enn på Jens Müllers tid. En grunn til at tilbakeslagene i økonomien ikke gir seg mer markante utslag i havnebebyggelsen, er vel det at Tønsberg-borgerne hadde få muligheter til alternativ geskjeft. Selvom handel og sjøfart lenge gav lite håp om skikkelig og snarlig fortjeneste, fortsatte man å satse på de gode tidene som man mente en gang måtte komme. Som A. O. Johnsen har påvist, skapte dette en dyktig og hårdfør forretningsstand i Tønsberg. Mot midten av hundreåret og senere maktet den, fremfor andre, å møte de utfordringer som ishavsfangsten kom til å representere.

En annen årsak til at havnebebyggelsen ble holdt ved like gjennom nedgangstidene, er de mer lokale og konjunktur-immune behov som den skulle dekke. Sjøbodene var jo - som sagt - ikke bare knyttet til storhandel og tilhørende skipsfart.

Tønsberg havn 1900 (foto: Th. Latsen)

Vi har en morsom skildring i Vinc. St. Lerches "Fra Hjørneskabet" om forholdene på Tønsbergs brygger i 1840-årene. Her får vi, bedre enn noe annet sted, et bilde av hvor sentralt dette miljøet stod i byborgernes bevissthet og hvor allsidig virksomheten der var.

Det var især Tollbod-brygga som var åsted for viktige begivenheter i byen. Når undertollbetjenten tidlig om morgenen låser opp dørene til det "mystiske og skumle Rum" i Tollbryggas sjøbod, og "der strømmer ud en sterk Duft af Kolonial-varer, Spirituosa eller Tørfisk, alt efter Aarstid og Omstændigheder, og (den) blander sig med Morgentaagen og Tanglugten udenfor", er "byens fedre" samlet til passiar og alvorlige underhandlinger. Lerche hevder at Tollbodbrygga hadde samme plass i Tønsbergs liv som Forum Romanum i sin tid hadde i Romas.

Her fastsettes priser på trevarer - noe som har stor betydning for bønder i Sem, Stokke og Ramnes. Her inngås viktige avtaler om leveranser av utstyr til skutene. Her drøftes hvordan skuter i fart skal disponeres. Også byens ve og vel lå disse betydningsfulle herrer tungt på hjertet. Utenfor Tollboden ble derfor samtalen holdt gående til solen stod høyt på himmelen, og middagen nærmet seg. En liten lokal sladderhistorie ble gjerne servert på fallrepet før man så smått beveget seg hjemover til det ventende måltid. Historien kunne være et godt utgangspunkt for meningsutvekslingen over matfatene.

Disse herrer hadde sans for god, fersk fisk. Den kunne lett skaffes ved bryggene. Fra "uthavnene" på Nøtterøy, Tjøme, Veierland osv. kom en mengde fiskere inn med sine båter full-lastet av alle slags delikatesser fra fjord og hav. Ikke samtlige av byens familiefedre hadde anledning til å kjøpe middagsfisken selv. Bryggene var derfor også et travelt møtested for tjenestepiker, madammer og fine fruer på den ene side, og brunbarkede, tobakkstyggende fisker-typer på den annen. Fisken ble vurdert, og det tok ofte lang tid før man ble enige om prisen. Det meste av denne handelen foregikk nok i friluft. Faste fiskebasarer fikk byen først mot slutten av hundreåret.

Det var enda en gruppe mennesker som i høy grad var med på å prege bryggemiljøet, og som mer enn noen andre hadde tilhold i og omkring sjøbodene. De hørte hjemme i et helt annet samfunns-skikt enn "byens fedre". Representanter for denne gruppen har Vinc. St. Lerche gitt navnene "Laskefygen" og "Pål Munkerækka". Dette var farverike personligheter uten fast arbeid. De livnærte seg ved tilfeldige sjauerjobber når en og annen skute skulle lastes eller losses. De få skillingene de på denne måten tjente, gikk da i det vesentligste til hovednæringsmidlet: Brennevin. Med penger var mulighetene til en helsebringende tår gode på bryggene i første halvpart av forrige hundreår. Like ved Tollboden var det et brennevinsutsalg som offisielt frembyr: "Øl, Kaffe og Smørrebrød".

Virkelig liv omkring bryggebodene ble det de dager i uken da den lokale dampbåten la til kai. Denne trafikken kulminerte først i annen halvpart av hundreåret. Hjuldamperen "Bjørn Farmann" som ble anskaffet i 1855, gikk i trafikk mellom Christiania, Tønsberg og Sandefjord Mens båten lå ved kai, samlet mennesker av alle kategorier seg der. Det var reisende, og det var folk som fulgte dem til båten. Det var folk som skulle møte ventede passasjerer. Ikke alle hadde et bestemt ærend. Mange møtte opp bare for å vise seg frem, hilse på kjente og samtidig holde seg informert om hvem som var, eller hadde vært, på reisefot. Et lite gufs av "den store verden" (det vil vel i denne sammenheng helst si hovedstaden) kunne et slikt bryggebesøk i tillegg gi.

Dampbåt-trafikken nådde egentlig sitt toppnivå i 1880- og 1890-årene, da med flere dampbåter i trafikk samtidig. På dette sene tidspunkt fikk imidlertid rutebåtene en alvorlig konkurrent i togtrafikken på den nyanlagte Vestfoldbanen. Lokaltrafikken og bryggene hørte likevel såpass nøye sammen i folks bevissthet at da byen skulle få sin første jernbanestasjon, ble den naturligvis (på tross av de store meromkostningene som en tunnel gjennom Slottsfjellet innebar) lagt nær ved - bryggene. Man fikk således en ny type brygge-bebyggelse.

I annen halvpart av 1800-tallet fikk aktiviteten på Tønsberg havn en helt ny dimensjon. Selfangsten og hvalfangsten gjorde livet mer febrilsk enn noensinne. Men trekk fra denne siste epoken i bryggebodenes og bryggenes mangslungne saga behandles senere i dette heftet.

Sjøbodenes historie er nær knyttet til byens historie. Stor aktivitet i havnekvarterene har gjerne resultert i blomstrende tider for hele bybefolkningen. Slik har det alltid vært. I dag er det tydeligvis annerledes. En dynamisk by har lenge vært i ferd med å spise opp de siste rester av sitt gamle "fundament". For en med sans for tradisjoner må dette være litt av et paradoks.