Tiden omkring 1850 settes gjerne som et skille i norsk sjøfartshistorie. Fra da av går man inn i en periode kjennetegnet ved en rask utvikling både tonnasjemessig sett og når det gjelder skutenes virkeområde. Man går inn i seilskutenes storhetstid.
Årene før 1850 kunne nok også oppvise en viss tonnasjeoppgang, men den hadde likevel vært av beskjedent format. Norsk sjøfart hadde i første rekke vært basert på trelastfarten fra svenske Østersjø-byer til England, Holland og Frankrike. Etter 1850 blir hele kloden tumleplass for norske skuter. Bakgrunn for denne ekspansjon er å søke i et stigende behov for sjøverts transport. Tidens industrialisering skapte masseartikler og krevde råstoffer. Kommunikasjonene blir utbedret, jernbaner anlegges og telegrafen tas i bruk. Det oppstår nye produkter og nye markeder. Nye riker erobres, koloniseres og oppdyrkes. Det skapes nye behov hos en befolkning som øker i tall. Mennesker emigrerer . Handelen øker og blir verdenshandel. De gamle handelsrestriksjoner og tollmurer rives ned. Opphevelsen av de engelske navigasjonslover i 1849 er for ettertiden blitt stående som selve startsignalet for den norske storhetstid på havet i annen halvdel av det 19. århundre.
Det var en Tønsberg-skute som innledet denne storhetstid. Den 5. januar 1850, fem dager etter navigasjonslovenes opphevelse, ankret Christen Steen Bull med ”Flora” av Tønsberg opp i Londons havn, som den første med en ladning trelast fra Canada.
Tønsberg og omegn (i det følgende betegnet som Tønsberg) ble i høyeste grad delaktig i den nye storhetstid på havet. I 1850 hadde Tønsberg en flåte bestående av 216 fartøyer på til sammen 14617 kommercelester (1 kom.lest = 2,1 reg.t.) I 1875 var denne flåte øket til 422 skip med en samlet drektighet på 53715 kom.lester. I løpet av 25 år var således distriktets flåte blitt henimot 4-doblet. Typisk for utviklingen er også at skutene blir større.
Sjøfart var i første rekke basert på trampfart. For Tønsberg-distriktets vedkommende var imidlertid også en annen gren innen rederivirksomheten av viktighet, nemlig ishavsfarten, først selfangst, senere også hvalfangst og bottlenosefangst.
Svend Foyn hadde i 1840-årene innledet selfangsten som ble av stor viktighet for distriktet. I 1860-årene drev han sine eksperimenter for å finne frem til effektive fangstredskaper og en effektivfangstmetode for hvalfangst, eksperimenter som ble kronet med hell og som skapte nye og store muligheter for næringslivet.
De ledende menn innen Tønsberg-distriktets skipsfart i 1860 og 1870 årene var i første rekke triumviratet A.B.Bull på Fagerheim, O.Olsen på Kaldnes og P.H. Pande på Trelleborg. Men andre lå ikke langt etter, redere som Svend Foyn, G.C. Hansen, L.H. Hoffgaard & Co., L.Dahl, I.H. Christiansen og J.V. Harbitz. I 1890 ble nok et Tønsberg firma startet, nemlig Hjalmar Røed & Co. Av andre større firmaer kan nevnes Oscar Hytten, P. Johannessen og Alf Monsen. I denne perioden legges også grunnen til to rederifirmaer som frem til i dag har spilt en betydelig rolle i Tønsbergs sjøfartshistorie, nemlig firmaet N.Bugge og firmaet Wilh. Wilhelmsen. Firmaet N.Bugge ble stiftet i 1852 av foretningsmannen Niels Bugge som også snart begynte med skipsfart. Allerede i 1856 disponerte han et fartøy med navnet ”Tønsberg” som gikk i emigrantfart på Quebec. I 1870 og 1880 årene var det en hel flåte under firmaets merke. Firmaet Wilh. Wilhemsen ble grunnlagt i 1861 av Morten Wilhelm Wilhelmsen. Opprinnelig var det meningen at firmaet skulle drives som skipsmeglerforretning, men fra og med 1865, ved kjøpet av den første seilskute ”Mathilde” gikk det litt etter litt over til å drive rederivirksomhet.
Tiden fra omkring 1880 og frem til første verdenskrig hadde vært en omlegningens tid. Damp avløste seil, aksjeselskapet avløste partrederiet, Hvalfangsten ble flyttet fra nord til syd, spesialgrener som tankfart og linjefart ble tatt opp.