Tønsberg Sjømannsforening
Referat fra Medlemsmøte tirsdag 8 oktober 2024 kl 19.00 på Tollboden.
Etter 6 slag på klokken ønsket Formann Per Harald Barstad ca. 50 medlemmer velkommen og ønsket også velkommen til 6 nye medlemmer.
Han sendte en spesiell velkomsthilsen til Æresmedlemmene Maskinsjef Olav Nilsen, Driftssjef Sigmund Opthun, Kjøkkensjef Gunnar H. Andersen og Maskinist Svenn Olav Andreassen.
Formannen leste takkekort fra Æresmedlem Olav Nilsen da han hadde fått blomster på sin 80 års dag og formannen informerte videre om hva som var på agendaen under kveldens medlemsmøte.
Så var det tid for kveldens foredragsholder Sven Richard Åsvang som foredro over emnetittelen: «to krigsseilere fra Duken»
Dette var del to av et foredrag som Rich. holdt 4 april i år og som hadde emnetittelen: «en krigsseiler fra Duken»
Han repeterte fra dette foredraget og ga oss god bakgrunnsinformasjon om Haugar Møller Lyngås. Han var født på Teie, giftet seg med Aggi og sammen fikk de to barn, Liv og Knut. De flyttet til Bjerkøyveien på Duken og deres sønn Knut ble Richs barndomskamerat og venn.
Da 2. verdenskrig brøt ut var Lyngås 1. styrmann på M/T Lise tilhørende Ivarans Rederi i Oslo. M/T Lise gikk fast på England med bensin og olje.12 mai 1942 ble skipet torpedert og beskutt av flere ubåter og 12 av mannskapet omkom. Etter en dramatisk hendelse hvor livbåtene, bortsett fra en, samt en mindre gigg ble skutt i brann. I giggen var Lyngås, Kapt. Frette og etter hvert 13 andre overlevende. Dette ble for mange for giggen og de hadde funnet en flåte hvor Lyngås og andre tok seg over til. Giggen med Kapt. Frette seilte inn til Curacao på 36 timer, slik skulle det ikke gå med Lyngås og de på flåten. De drev i vel 19 døgn før de ble plukket opp av den hollandske skipet M/S Socrates og ble gledelig gjenforent med Kapt. Frette og hans folk på Curacao den 2 juni 1942.
Så fortsetter vår eminente foredragsholder Rich. videre med historien om de strabasiøse utfordringer og sterke opplevelser som Kapt. Frette, 1. styrmann Lyngås og andre sjøfolk ble utsatt for. Dette er Lyngås egen historie fra den gang og den er nedskrevet på 52 sider. Det vil bli for langt å gå inn på alt på disse sidene, men her er et lite utdrag.
Lyngås forteller sterkt om opplevelsene ved torpederinger, forlis, om andre skipbrudne, om menneskeskjebner etter forlis, om døgn om bord på livbåter med folk fra mange nasjoner og de utfordringer dette kunne by på, om gleden over å bli reddet og utfordringene som fulgte de videre.
«Lyngås skriver videre» den 16 juni ble vi plukket opp av et amerikansk marinefartøy og fraktet til Colon ved Panamakanalens østre innløp. Det ble mange og lange forhør av de amerikanske marinemyndighetene. Kapt. Frette fikk flyleilighet til New York for å rapportere til Nortraship. Vi andre i alt 12 mann ble værende på hotell i Colon til 23 juni.
Under oppholdet fikk vi god forpleining og noen av oss fikk nye kaki klær fra den amerikanske marine, dog uten distinksjoner. Vi ble beordret til legge ut på togreise fra Colon til Balboa og fikk der skipsleilighet til San Diego. Deretter ble det ny togreise videre til New York for å melde oss melde på Generalkonsulatet der. Togreisen ble en fin opplevelse, bortsett fra da 5 av karene ble «akterutseilt» på stasjonen i Salt Lake City.
Det ble sendt noen telegram frem og tilbake og endte med beskjed at karene ville bli satt på et tog 12 timer etter oss. Dagen etter ankomst New York satt jeg på Nortaships kontor og fikk beskjed at de fem karene hadde blitt tatt hånd om av Militærpolitiet på Central Station. Det vakte mistanke om at de var desertører da de var kledd i den amerikanske marines kakiklær. Men dette løste seg og snart var alle karene samlet.
Jeg ga mange utførlige rapporter om flåteseilasen, om nødvendigheten av tilleggsutstyr til redningsflåter, slik som fiskeutstyr, kniver, kokekar, kokeapparater, seil, kart, lommelykter, etc.
En dag fikk jeg beskjed om å melde meg på Det Norske Informasjonskontoret og traff der på Finn Moe som var sjef for Norsk Riks Kringkasting i Amerika. Jeg hadde også blitt kjent med Gunnar Martin Nygård, som også arbeidet i Norsk Rikskringkasting. Vi ble etter hvert godt kjent og arbeidet mye sammen med kringkasting, i studio og ved mange andre oppgaver.
Ved årsskifte 42/43 ble jeg underrettet om at jeg i London var blitt tildelt St. Olavs Medaljen med Ekegren, da hadde jeg allerede i oktober 42 blitt tildelt Krigsmedaljen. Sammen med tre andre ble vi tildelt Olavsmedaljen av Trygve Lie i New York våren 1943. Jeg arbeidet for Norsk Riks Kringkasting og OWI, Office of War Information.
Sist i juli 1945 ankom M/S Slemmestad New York med Kapt. Petter Haraldsen om bord. Kapt. Haraldsen var min nabo fra Duken og fikk skipsleilighet om bord da skipet skulle laste korn i Baltimore for Oslo. Om bord traff jeg også 1. styrmann Thorleif Andersen som var min klassekamerat fra Skipperskolen. På reisen over fikk jeg overnatte på Styrmannens lugar. Vi stevnet inn Oslofjorden en søndag i august 45 med nydelig solskinn. Jeg ble skipsfører i 1946 og seilte til 1955. Fra 1955 var jeg inspektør i Hvistendahls Rederi, Tønsberg og ble der til jeg ble pensjonist ved årsskiftet 1970/71.
Historien fortsetter videre med en av Norges mest dekorerte krigsseilere, Margit Johnsen også kalt «Malta Margit» Hun er tildelt St. Olavsmedaljen med Ekegren, Krigsmedaljen, Haakon VII Frihetsmedalje, Distinguished Service Cross, British Empire Medal og også tildelt Ulabrand statuetten.
Kapt. Petter Haraldsen førte M/S Slemmestad under hele krigen og ble for dette tildelt Krigsmedaljen og Haakon VII Frihetsmedalje. Kapt. Haraldsen var en meget engasjert mann sosialt og hadde mange tillitsverv. Det samme var hans kone fru Helga som var aktiv i Røde Kors som medlem og kasserer.
Kapt. Haraldsen var onkel til Rich. og han fortalte fra sin barndom om hans favoritt onkel Petter.
Dette var noe av det Rich. foredro oss gjennom. Innsatsen til de norske krigsseilerne er uvurderlig, uten denne innsatsen ville nok utfallet av krigen blitt noe annet. Dette står det stor respekt av.
Etter Richs foredrag fortalte Eivind Normann Riksen om Drumtochty Castle i Scotland, et sted hvor norske barn kunne være i trygge omgivelser under krigen. Riksen fortalte videre om sine opplevelser og om sitt opphold i Scotland, han var bosatt i Montrose.
Formannen takket Sven Richard Åsvang og Eivind Normann Riksen for deres foredrag og de ble overrakt en god flaske rødvin.
Det var 6 nye medlemmer til stede på møtet for første gang, de presenterte seg og fortalte litt om seg selv. De ser frem til møtene fremover.
Kaffe & Wienerbrød ble servert og praten gikk som vanlig livlig rundt bordene.
Etter kaffen dro Shantykoret 3 sanger og det er bare å si «for en schwung» det er blitti dette flotte koret vårt. Det blir bare bedre og bedre.
Eventuelt:
Tore Simonsen tok opp dette med unødvendig støy og skurring rundt det nye lydanlegget. Til det svarte Formannen at det arbeides iherdig med å forbedre dette og at det nå er blitt noe bedre. Men noen flere justeringer må til.
Inge Thorstensen som redigerer TSF Nytt spurte om det fortsatt er interesse for denne og det var det enighet om den må fortsette. Inge sa videre at han er takknemlig for innlegg fra medlemmene.
Formann Per Harald Barstad takket for godt oppmøte denne kvelden, for et fint møte og ønsket alle vel hjem.
Møtet ble hevet kl 21.00
Nøtterøy tirsdag 8 oktober 2024
Tormod Gran
Sekretær vikar for Sekretær Sven Richard Åsvang.